2.3. Åpenhet som trans

Åpenhet som trans

Når en binær transperson lever som identifisert kjønn, blir lest som identifisert kjønn og aldri eller sjeldent forteller andre at de er trans heter det å leve «stealth». Vi har dessverre ikke noe godt ord for dette på norsk. Om folk velger å fortelle folk at de er trans eller ikke er fullstendig opp til dem selv. Det er viktig å huske at man ikke forteller om andre menneskers transstatus uten samtykke. Selv om du opplever at noen er åpen til deg om at de er trans betyr ikke det at du kan fortelle dette til andre.

For ikke-binære transpersoner er åpenhet i større grad en forutsetning for å kunne bli lest som identifisert kjønn. De fleste antar fort at man er enten kvinne eller mann, og å leve «stealth» blir derfor ofte en en umulighet for ikke-binære.

Noen binære transpersoner blir også tvunget til å være mer åpne enn man ideel sett kunne tenke seg. Dette kan være fordi man ikke leses rett og dermed må fortelle omverdenen at man er trans eller hele tiden rette på folk fordi de blir lest feil. Om man leses som et annet kjønn enn det man identifiserer seg som, ender man gjerne opp med å være åpen om transstatus dersom man skal bli lest riktig.

Det kan også være at folk er åpne fordi de ønsker det.  Alle har rett til å velge selv når de er åpne og hvor åpne de er. Det å si at man er trans betyr ikke at man er åpen for å bli stilt invaderende spørsmål om temaet. Transpersoner har like mye rett som cispersoner til å sette grenser for hva man vil snakke om knytta til helse, kropp og seksualitet. En god tommelfingerregel er å ikke spørre en transperson et spørsmål som du ikke ville ha stilt en cisperson.

Forventninger til og spørsmål om det å være trans

Måten samfunnet forstår og forholder seg til transkjønna mennesker bærer tydelig preg av de kjønnsnormene som finnes i samfunnet. Dette kan føre til at transfolk møter forventninger og spørsmål som noen ganger kan oppleves som befriende fordi man får lov til å definere og snakke for seg selv. Andre forventinger og spørsmål kan virke begrensende, støtende og grense til trakassering.

I media er det ofte fokus på kjønnsbekreftende behandling, og transfolk blir ofte forventet å «bevise» hvilke kjønn de er ut fra utført kirurgi eller kjønnsnormativ adferd. Mange historier i media fokuserer på at man er meget maskulin som mann eller feminin som kvinne, og at forandring av kroppen er et naturlig ønske alle transpersoner har. I tillegg fremstilles det som om transpersoner i større grad enn cispersoner er «forpliktet» til å fortelle om sin identitet, sin bakgrunn og sin kropp.

Som trans er det viktig å huske at man aldri er forpliktet til å forklare seg, forsvare seg eller utlevere informasjon om eget liv man ikke er 100% komfortabel med å oppgi. Det er ingen andre som har noe med verken hvordan kroppen din ser ut, hva du eventuelt het før, hvordan du «fant ut» hvem du er, hvem du har sex med, hvordan du har sex med dem, hvordan tissen din ser ut, hva slag kirurgi du har utført eller ønsker å utføre eller om du i det hele tatt ønsker kirurgiske inngrep. Når man bryter normen kan disse forventningene man møter fremstå som «naturlig» også for en selv. Kanskje du tenker at siden du er litt «annerledes» så må du tåle å svare på spørsmål som andre slipper. Det behøver du ikke. Du har like mye rett på privatliv, kroppslig autonomi og råderett over eget liv som alle andre. Det er en selvfølgelighet, men det må fortsatt sies, fordi realiteten er at mange møter en forventninger om at «annerledeshet» skal forklares og forsvares. Du har lov til å sette grenser og ikke svare når spørsmål oppleves som invaderende!

I neste delkapittel får man tips til hvordan man bør oppføre seg dersom man er en cisperson: 2.4. Cisvettregler