Kjønns- og seksualitetsmangfold

Alle har en seksualitet og en kjønnsidentitet, men ikke alle er like bevisste på dette. Derfor snakker vi om et seksualitets- og kjønnsmangfold – fordi det rammer alle seksualiteter og kjønn.

 Ønsker du mer kunnskap om kjønnsmangfold kan du besøke Skeiv Kunnskaps Kjønnsportal.

Normer

Normer er uskrevne regler i samfunnet, altså forventninger vi har til hverandre i ulike situasjoner og kulturer. Normer utvikler seg og endres over tid. Mange normer er bra for oss og nødvendig for at samfunnet skal fungere, mens andre begrenser oss. Normer er noe vi ofte tar for gitt, og blir gjerne først synlig for oss når noen bryter med dem. Et normbrudd skaper ofte reaksjoner. Om du sniker i køen kan du få blikk eller tilsnakk, og reaksjonen fører til at du kanskje ikke sniker i køen neste gang. Men om du bryter med kjønns- og seksualitetsnormer, kan du i verste fall oppleve å bli utsatt for vold. Det er stor forskjell på å bryte en norm som er hensiktsmessig for å opprettholde orden og struktur, enn normbrudd som handler om identitet og hvem man er – konsekvensene i de tilfellene vil kunne være svært alvorlige for den det gjelder. 

Det er flere normer i samfunnet for seksualitet og kjønn. Disse normene er for trange og virker begrensende for de av oss som er skeive. For eksempel er det å “komme ut” som skeiv noe de aller fleste skeive må forholde seg til, mens heterofile må sjelden erklære seksualiteten sin. Dette kaller vi heteronormen. Dette gjelder også de av oss som er trans. Cisnormen handler om at vi antar at alle identifiserer seg med det kjønnet vi ble tildelt ved fødselen. Derfor må transpersoner som transisjonerer også “komme ut” ved for eksempel et nytt navn og/eller pronomen.

Både heteronormen og cisnormen preger vårt syn på vold, og ivaretakelse av voldsutsatte. Dersom vi er ukritisk til heteronormen, forventningen om at det er menn og kvinner som forelsker seg i hverandre og danner parforhold, vil man ta utgangspunkt i at det er menn og kvinner som begår vold mot hverandre i nære relasjoner. Dette kan føre til at man ikke ser eller anerkjenner vold mellom kvinner og vold mellom menn i nære relasjoner. Dette får følger for ivaretakelse, blant annet gjennom antakelsene vi gjør om hvem som blir utsatt for vold i ulike kontekster og kjønnsinndeling i tilbud.

Å være ukritisk til cisnormen, forventningen om at alle vokser opp med å identifisere seg med det kjønnet en ble tildelt ved fødsel, mann eller kvinne, usynliggjør transpersoner. Dette hindrer god ivaretakelse av voldsutsatte transpersoner.

Videre kan vi legge til tokjønns-normen, som er tett knyttet til cisnormen.

Tokjønnsnormen er ideen om at det kun finnes to kjønn, mann og kvinne. Dette rammer særlig ikke-binære (transpersoner som ikke identifiserer seg som kvinne eller mann). Vi vet at ikke-binære er særlig utsatt for diskriminering på en rekke områder da samfunnet er lagt opp for å kun romme to kjønn. Krisesentre og andre hjelpeinstanser er nødt til å reflektere over hvordan ikke-binære vil bli møtt hos dem.

I delen Interseksjonalitet beskriver vi videre hvordan kjønnsinndelingen på krisesentre kan påvirke tilbudet til skeive.

Til slutt har vi monogaminormen eller tosomhetsnormen som er forventningen om at en skal ha én romantisk eller seksuell partner om gangen. Det å være i et parforhold, særlig i voksen alder, anerkjennes som naturlig og positivt. Denne normen er særlig sterk i vårt samfunn. En norm som man f.eks. bryter med om man er poly, eller polyamorøs (altså har flere samtykkende kjærester samtidig), er frivillig singel eller ikke ønsker seg kjæreste. På den måten kan tosomhetsnormen påvirke alle kjønn og seksualiteter. Dermed er det ikke gitt at vold i nære relasjoner kun skjer i normative parforhold.