4.5. Kjønnskorrigerende medisinske inngrep – ikke selvvalgt

Kjønnskorrigerende inngrep på intersexbarn

Intersexbarn gjennomgår ofte behandling som har som hensikt å gjøre kroppen mer kjønnsnormativ, og ikke er medisinsk nødvendige. Praksisen har gjentatte ganger blitt kritisert av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Right’s Watch. Eksempel på kjønnskorrigerende inngrep kan være genitaliaoperasjoner, operasjoner på indre kjønnsorganer, hormonbehandling eller hormonblokkere. For noen kan denne behandlingen være ønskelig, og dersom intersexpersoner som er gamle nok til å samtykke selv ønsker behandling er dette noe som vil ha en kjønnsbekreftende og helsefremmende effekt. Andre får mange komplikasjoner som følge av operasjoner de ikke har samtykket til, og ønsker at inngrepene ikke hadde blitt utført på de. Siden det er snakk om barn er det foreldrene i samråd med lege som tar avgjørelsene om operasjoner og øvrig behandling.

Noen inngrep på intersexbarn er medisinsk nødvendige for å sikre kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel være om man har samme utgang for urin og avføring, eller om man ikke har utgang for disse. Dette regnes ikke som kjønnskorrigerende inngrep. Med kjønnskorrigerende inngrep refererer vi her kun til behandling og kirurgi som ikke er medisinsk nødvendig.

For en del mennesker der man ved fødsel eller relativt tidlig etter fødsel oppdager en intersextilstand vil legene foreta en utredning for å kartlegge kromosomer, hormoner, indre kjønnsorganer og ytre kjønnsorganer. For en del vil legene tildele et kjønn og vurdere medisinske inngrep for å skape en kropp som er mer normativ for det valgte kjønnet.

Mange intersextilstander oppdages ikke ved fødsel, men senere i livet. Når det oppdages ved fødsel at et barn er intersex er det ofte fordi de har utypiske ytre kjønnsorganer. Det kan være mange typer variasjoner og noen eksempler er mennesker som har delt pung, eller svamplegeme som er stort til å være en klitoris, men lite til å være en penis. Andre eksempler kan være peniser som ikke har urinåpningen på tuppen, mennesker uten testikler i pungene, kropper der utgangen for avføring og urin er den samme, mennesker som ikke har urinveisåpning og mange andre variasjoner.

For mange foreldre kan det oppleves som vanskelig å få et barn der legene er såkalt usikre på barnets kjønn. I en slik situasjon der leger snakker om diagnoser, behandlingsmetoder og rådgi foreldrene er det mange som tar avgjørelser basert på det legen sier er best for barna. Intersexaktivister er kritiske til kirurgiske inngrep på barn som ikke kan samtykke når inngrepet ikke har noen medisinske begrunnelse.

Mennesker er forskjellige og det er ikke noe mål at vi alle skal være like. Mange leger argumenterer med at det vil være vanskelig for et uvanlig barn å møte omverdens formeninger og normer. Det kan for mange være riktig, men det legitimerer ikke å skulle forandre på disse barna. Om samfunnets normer gir enkeltmennesker problemer er det samfunnets normer vi må endre på, ikke de barna som bryter med dem.

Før var det vanlig praksis å gjøre intersexbarn sine kropper til normative kvinnekropper, dette  fordi det er medisinsk enklere å lage «kvinnelige» kjønnsorganer fremfor «mannlige». Utseende stod mer sentralt enn funksjon og nytelse hos innehaveren. Det er ikke slik at tilstedeværelsen av en skjede gjør at innehaveren hverken vil eller kan nyte penetrerende sex. Det å tenke at alle kvinner må ha en penetrerbar vagina reflekterer en heteronormativ tankegang. I tillegg legger praksisen til grunn at barna vil utvikle en kvinnelig kjønnsidentitet, noe som ikke trenger å være tilfelle.

Mange intersexbarn har senere utviklet kjønnsidentiteter i andre kategorier enn den de har fått kjønnskorrigerende inngrep i retning av. Man vet for eksempel at en del av de barna som fikk tildelt kvinne som kjønn og som fikk sine kropper omgjort til å være mer normative kvinnekropper endte ikke opp med å oppleve seg selv som kvinner. Legevitenskapens svar på dette var ikke å slutte med slike inngrep, men i stedet undersøke mer av hva slags kromosom, hormoner og genital sammensetning et barn har.

Legevitenskapen kan ikke «gjette» rett kjønn på barn på bakgrunn av undersøkelser av kroppslige sammensetninger. Det er to opplagte problemer med denne tankegangen. Den ene er ideen om at menneskers kjønnsidentitet er noe man kan finne eller se på bakgrunn av kroppene deres. Eksistens av transfolk motbeviser dette effektivt. I tillegg er det tanken om at mennesker som er kvinner eller menn må se ut på en gitt måte.

En lege har ikke rett til å justere kroppene til et barn uten medisinsk grunnlag. Dette gjelder også dersom legene tildeler barnet et kjønn de seinere ender opp med å identifisere seg som. Selv om en person som får konstruert en skjede ender opp med å være en kvinne så betyr ikke det at avgjørelsen om å konstruere denne skjeden var riktig. Ikke alle kvinner må ha skjede, og ikke alle kvinner ønsker eller kan bruke skjeden sin.

Operasjoner på genitalier kan oppleves traumatisk når de skjer og de kan påvirke flere funksjoner i kroppen. Det har vært alt for lite fokus på barns fremtidige sexliv når man har tatt avgjørelser om kjønnskorrigerende behandling. Det er et stort internasjonalt intersexmiljø som jobber mot kirurgiske inngrep på barns friske kropper for å få dem til å samsvare bedre med samfunnsskapte normer for kjønn.

Kjønnskorrigerende inngrep på transpersoner

Mange transpersoner har også blitt utsatt for uønsket medisinsk behandling for å presse transkropper inn i tokjønnsmodellen. Dette kan skje på bakgrunn av manglende eller feil informasjon som ikke gir grunnlag for et informert samtykke, eller at juridiske rettigheter eller andre goder blir holdt tilbake om man ikke gjennomfører spesifikke operasjoner eller behandlinger. I Norge ble mange transpersoner tvangskastrert før 2016, og LHBT-organisasjoner jobber med å få på plass en erstatningsordning for denne gruppa.

Kapittel 5 handler om kjønnsmangfold i skolen: Kapittel 5. Skole