Frykt for diskriminering

Tilbud fra krisesentre oppfattes i stor grad som å være kun for heterofile cis-kvinner som er i et forhold med heterofile cis-menn. Dette er noe som kan bidra til manglende tillit til tilbudene blant skeive personer av alle kjønn.

Manglende inkludering i lovverkets språk har også skapt en barriere, og mange er usikre eller ukjente med hvilke rettigheter de har, eller hvilke ressurser som er tilgjengelige. 

Det står i lovverket at krisesenteret skal være for alle, men det er kun kategoriene kvinner, menn og barn som er nevnt. Det står også at menn og kvinner skal være fysisk adskilt. Dette kan skape barrierer for personer som har opplevd vold fra samme kjønn.

Å kun nevne kvinner og menn kan være ekskluderende for transpersoner og ikke-binære personer som ikke identifiserer seg innenfor disse kategoriene. Dette kan gjøre det vanskelig å finne et trygt sted å oppsøke hjelp.

Lovverket anerkjenner altså ikke at kjønnsidentitet kan være mer komplekst enn bare «mann» eller «kvinne.» Samtidig er krisesentrene lovpålagt å være for alle, og å tilrettelegge for individuelle behov. I Bufdir sin veileder for krisesentrene står det at krisesentere skal møte alle folk på en god og likestilt måte, som betyr at skeive også skal få et godt tilbud.

I delen  Interseksjonalitet viser vi til en uttalelse fra Bufdir om hva dette kan innebære i praksis.