Stigma, skam og minoritetsstress

Det er fremdeles en del stigma knyttet til å være skeiv. Personer kan tilhøre miljøer og kulturer som ikke aksepterer skeive, og kan være redde for at det å søke hjelp vil føre til at deres seksualitet eller kjønnsidentitet blir kjent for familie, venner, miljø eller arbeidsgiver, noe som kan føre til frykt for negative konsekvenser for å si ifra om vold og overgrep. Egne følelser rundt skam, eller internalistert homofobi eller transfobi, kan også hindre skeive i å søke hjelp.

Både frykt for diskriminering, stigma og skam går under begrepet minoritetsstress. Minoritetsstress innebærer unike stressfaktorer som ulike minoriteter kan oppleve i sammenheng med det å være en minoritet i storsamfunnet. Dette kan bli enda en barriere for å oppsøke hjelp. 

Minoritetsstress som følge av frykt for, eller opplevelse av, diskriminerende hendelser i møte med enkeltpersoner eller institusjoner i hverdagen kan bidra til at en er enda mer utsatt for vold i nære relasjoner, og at en ikke oppsøker hjelp fra vold på grunn av frykt for diskriminering fra hjelpeinstanser og helsepersonell.

Modellen (Rosa kompetanse, i.d.) under illustrerer at det å frykte å bli diskriminert, faktisk bli diskriminert, samt internaliserte negative holdninger, og det å måtte skjule sin egen identitet alle bidrar til minoritetsstress.

Noen eksempler på minoritetsstress i møte med hjelpetiltak handler både om organisering og møte med enkeltmennesker. Som nevnt over er de fleste krisesentre kjønnssegregerte som kan gjøre det vanskelig for transpersoner og ikke-binære å få den hjelpen de trenger. Transpersoner kan oppleve å ikke få kjønnsidentiteten deres anerkjent når skjema ikke tillater andre kjønn enn mann og kvinne, eller at navnet deres ikke blir brukt i møte med andre hvis det ikke er det samme som navnet registrert i identitetspapirer. Det er fortsatt en del stereotyper og antakelser om skeive liv, og skeive som i tillegg tilhører andre minoritetsgrupper kan frykte å bli møtt med overraskende reaksjoner hvis de for eksempel har minoritetsbakgrunn, religiøs bakgrunn eller funksjonsnedsettelser.

I en britisk studie kom det fram at transpersoner, ikke-binære og kjønnskreative personer hadde størst grad av bekymringer for å bli dårlig behandlet av hjelpetjenester, eller for at tjenestene ikke ville forstå identiteten deres (Galop, 2023). Disse gruppene søkte oftere uformell støtte, for eksempel fra andre skeive personer, og et fåtall ville søkt støtte fra familien. Ciskjønnede lesbiske og bifile kvinner var mer sannsynlige til å søke støtte fra hjelpetjenester og fra venner og familie, men fryktet for å ikke bli trodd. Ciskjønnende homofile og bifile menn var minst sannsynlige til å søke både formelle tjenester og uformell støtte. Begrunnelsen som ble gitt for dette var at tjenestene som var tilgjengelige ikke var det de trengte. De fleste aseksuelle og aromantiske får ikke hjelpen de trenger. 

Minoritetsstress er en viktig faktor som bidrar til at skeive kan være redde for å fortelle om voldserfaringer. Det er svært viktig at ansatte i hjelpetiltak har kunnskap om den ekstra belastningen som minoritetsstress påfører de av oss som bryter med normer for kjønn og seksualitet, og andre minoriteter.