Interseksjonalitet

Begrepet interseksjonalitet handler om å se på hvordan ulike identiteter og tilhørigheter samvirker og derfor påvirker våre levde erfaringer, maktrelasjoner og diskriminering i samfunnet på spesifikke måter. Det handler om viktigheten av å se hele mennesket, og ikke bare den ene delen eller identiteten vår. Det kan for eksempel være lett å tenke at en religiøs person har en viss livserfaring, uten å ta innover seg at dette mennesket også kanskje er skeiv, og har andre unike erfaringer som påvirker posisjonen hens og sårbarhet i samfunnet. Da ser vi ikke hele bildet.

Mange skeive tilhører også andre minoriteter. Når vi er skeive og i tillegg har minoritetsbakgrunn, funksjonsnedsettelse, er flyktning eller har religiøs tilhørighet, kan det å være åpen om sin skeive identitet bli ekstra sårbart. Dette betyr at skeive som tilhører flere minoriteter kan være ekstra utsatt for vold og at det finnes enda flere barrierer for å kontakte krisesentre og hjelperessurser. 

Et interseksjonelt perspektiv på kjønnsinndeling av krisesentertilbudet

Når det gjelder inkludering i et interseksjonelt perspektiv på et krisesenter vil vi trekke frem kjønnsinndeling. I dag er loven at ciskvinner og cismenn bor separat, dette for å skjerme beboerne for andre som har samme kjønn som personen vi antar har utøvd vold mot dem.

Bakgrunnen for denne kjønnsdelingen av tilbudet er at krisesentrene opprinnelig ble opprettet for cis-kvinner utsatt for partnervold fra cis-menn. I dag er det ulike meninger om denne kjønnsdelingen krisesentrene i mellom. Noen mener dette er en nødvendig forutsetning for at mange heterofile og cispersoner utsatt for vold skal kunne føle seg trygge på krisesenter. Andre krisesentre ønsker å fjerne den lovpålagte kjønnsinndelingen av tilbudet, og la dette være opp til individuelle vurderinger. Uansett er det viktig for ansatte på krisesentre å reflektere over at et kjønnsdelt tilbud kan være skape en barriere for å få tilgang på den hjelpen man har krav på for at de av oss som har opplevd vold fra samme kjønn, har en normbrytende kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Som nevnt i delen Kjønns- og seksualitetsmangfold, bygger loven om kjønnsinndeling på normer for kjønn og seksualitet, og da særlig heteronormen, cisnormen og tokjønnsnormen. Tilbudet er skapt på majoritetens premisser. Å søke hjelp fra et tilbud som er utviklet i tråd med samfunnets normer og majoritetens behov, kan være risikofylt for den som bryter med disse normene. Et tilbud som skal hjelpe og gi trygghet kan altså oppleves som utrygt for de av oss som bryter med normer for seksualitet og kjønn. Vi oppfordrer til å ha dette i mente når dere er i kontakt med skeive voldsutsatte.

Trygghet handler ikke bare om fysisk beskyttelse, men om å føle seg sett og respektert for den man er. Videre er det viktig å reflektere over at ikke alle vil føle seg trygge på personer av samme kjønn dersom man har opplevd vold. De av oss som er trans og ikke-binære trenger å vite at kjønnsidentiteten vår anerkjennes dersom vi oppsøker et krisesenter.

Selv om vi anerkjenner at det finnes lovpålagte og organisatoriske utfordringer på et krisesenter i forhold til kjønnsinndeling, vil vi også minne om at alle har rett til et tilrettelagt tilbud. Her kan man tenke interseksjonelt. Det viktigste er å involvere den voldsutsatte, dersom det er uklart hvor hen vil føle seg tryggest.

I arbeidet med denne ressursen har vi kontaktet Bufdir for å få en avklaring av hva krisesentre bør gjøre i praksis når det kommer til botilbud for transkvinner, transmenn og ikke-binære. Her følger uttalelse fra Bufdir på e-post 13. juni 2025:

“[Det kommer]fram av [Bufdirs krisesenterveileder] at lhbti-personer skal kunne få et tilrettelagt tilbud, f.eks. i form at av skjermet botilbud, på linje med andre voldsutsatte grupper som kan ha behov for særlig tilrettelegging, og at de ansatte også bør ha kunnskap om denne gruppens behov, i tillegg til andre minoritetsgrupper.

Det overordnede her er at det følger av likestillings- og diskrimineringsloven at det er diskriminerende å ikke ivareta en persons kjønnsidentitet.  Å plassere en voldsutsatt person på en avdeling som ikke er i tråd med en persons kjønnsidentitet, kan derfor være diskriminerende. [Kjønn tildelt ved fødsel], uavhengig av eventuell kjønnsbekreftende behandling, skal altså ikke uten videre legges til grunn ved vurdering av botilbud på krisesenter. Det skal også gjøres individuelle vurderinger knyttet til sikkerhet ved botilbud på krisesenter, både med tanke på øvrige beboere, og den utsatte selv, som ikke skal risikere å bli utsatt for stigmatisering eller hets på grunn av lhbtiq-tilhørighet.

For de sentrene som ikke har en skjermet enhet, vil vi altså anbefale at det er en persons kjønnsidentitet som skal være bestemmende når det kommer til å vurdere hvilken avdeling en voldsuttatt person skal plasseres i. Dette vil da være gjeldende, hvis ikke særlige forhold knyttet til sikkerhet gjør dette vanskelig (sikkerheten til øvrige beboere samt til personen selv). Det må altså uansett gjøres en individuell vurdering.”

For å kunne tilrettelegge for skeive og spesielt transpersoner har vi laget noen refleksjonsspørsmål som dere kan bruke til å utvide perspektivet på to-kjønnsinndeling:

• Hvordan kan dere tilrettelegge tilbudet til å bidra til å bekrefte brukerens kjønnsidentitet (og motvirke feilkjønning)?
• Hva trenger brukeren for å føle seg trygg blant andre brukere ved krisesenteret?
• Er det fare for homofobi eller transfobi blant andre brukere? Hvordan kan dere beskytte skeive mot dette?
• Hvilke andre tiltak enn kjønnsinndeling kan gi trygghet i et botilbud?